Agnes Gregersen^[1]

1886 - 1975  (88 år)

• Navn	Agnes Gregersen
  Født	19 Nov 1886	Flakstad
  Kjønn	Kvinne
  Død	2 Nov 1975	Moskenes
  Gravlagt	8 Nov 1975	Øygården Kirkegård Strandland
  Person ID	I4773	Bengt Skoglys slektsside
  Sist endret	24 Nov 2020

  
  

  Familie	Petter Sverdrup Gregersen,   f. 27 Mai 1884, Flakstad ,   d. 8 Feb 1922, Flakstad  (Alder 37 år)
  Barn	1. Arne Patroklus Johan Gregersen,   f. 20 Okt 1907, Krystad i Flakstad ,   d. 4 Apr 1976, Vestvågøy  (Alder 68 år)   2. Hans Georg Daae Gregersen,   f. 27 Apr 1908, Flakstad, Nordland ,   d. 26 Feb 1988, Flakstad, Nordland  (Alder 79 år)   3. Marie Karlotte Gurine Gregersen,   f. 5 Jul 1910, Ramberg ,   d. 16 Okt 1996, Solhøgda Alders og sykehjem, Napp  (Alder 86 år)   4. Magne Gregersen,   f. 15 Mai 1913, Flakstad ,   d. 13 Jul 1992  (Alder 79 år)   5. Henry Gregersen,   f. 10 Jun 1914, Flakstad ,   d. 21 Sep 1957, Kabelvåg  (Alder 43 år)   6. Thorleif Gregersen,   f. 4 Apr 1916, Flakstad ,   d. 1 Feb 1965, Vestvågøy  (Alder 48 år)   7. Arthur Gregersen,   f. 4 Aug 1918, Flakstad ,   d. 10 Jan 2004, Gravdal sykehus  (Alder 85 år)   8. Astrid Bergljot Gregersen,   f. 12 Jan 1920, Flakstad ,   d. 4 Okt 1944  (Alder 24 år)   9. Petter Sverre Gregersen,   f. 16 Okt 1922, Flakstad ,   d. 25 Nov 2007, Åse gamlehjem Kl.20.00  (Alder 85 år)
  Sist endret	24 Nov 2020
  Famile ID	F1643	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

• Notater

  Agnes var min bestemor. Agnes Gregersen`s Memoarer. Jeg er født på Ramberg i Flakstad den 19-11-1886 av foreldre Johan Olsen Kåsmo Øvergård Namsos og AnnaMarkussen Stokvik i Lofoten.Min far kom til Ramberg som tømmermann da han var 18år, og der ble han kjent med min mor og de giftet seg i1881.Min bestemor var fra Fredvang og hennes far het AbelAbelsen og hennes mor hette Laura. Bestefarvar fra Stokvik og het Markus Olsen og der ble min bestemor kjent med han og de ble gift og bosatte segi Stokvik. Der fikk de fire barn, tre piker og en gutt. Hvor en av pikeneble min mor. Og der bodde de i ti år.Den eldste av deres barn var ti år og den yngste to år daforliste min bestefar under vinterfisket på yttersiden og minbestemor ble enke. Da hun ikke kunne klare og eksistereder bakfjelds med sine barn , flyttet hun til Ramberg.Der leide hun et lite hus og der fikk hun litt ekstra arbeidved siden av den lille hjelp de fikk den gang. Og der vokstebarna opp til de fikk noe for seg selv. Ja og der skulle min mor og far begynne sin framtid. Da de var gift , leide de en liten bårstue hos en gårdbruker der somhadde en stor hovedgård ved siden av. Og der fikk de førsten gutt og etter fire år kom jeg, nummer to.Da to år var gått ble min mor syk av den fryktelige tuberkulosenog døde etter ett halvt års sykeleie. Der var jo ingen råd dengang for den sykdommen, det var kun døden.Da min mor ble syk tok min bestemor (som da var gift på nyttmed en mann fra Nesland i Lofoten) min bror til seg som sin egen, og jeg ble igjen hos min far. Men da vinteren kom måttehan ut på fiske og da tok min bestemor meg også. Og der varjeg i to år. Min fars slekt kjenner jeg ikke noe til, som barn i ti årsalderen vekslet jeg brev med to av mine onkler, men dajeg ble voksen sluttet det og siden har jeg ikke hatt noekontakt med dem.Da jeg var fem år var det en slektning på mors side som bodde i nærheten av mine besteforeldre og hun var enkeog hadde to voksne sønner. Og hun hadde sånn lyst og tatil seg en liten pike og så ble det til at jeg ble bortsatt til henne.Hos min bestemor lærte jeg mitt fadervår og min bordbønn.Mine besteforeldre var reliøse mennesker, de tilhørte enfrikirkelige menighet, så vi hadde en streng oppdragelse ideres hjem.Ja den jeg ble bortsatt til het Oline Andersen og jeg syntesetter mitt sjønn at jeg hadde det godt der. Men etter to årsopphold begynte det og sive ut fra hennes naboer at jeg haddedet ikke bra, og så kom det for min fars og bestefars ører.Og så bestemte de seg for og ta meg tilbake der ifra igjen. Jeg husket den dagen min far kom roende dit til det stedethvor jeg var. Min daværende husmor var ute og lette ettersauene og jeg var alene hjemme.Og da sto jeg i vinduet og så den båten som kom til land ogdenne mann som kom opp fra sjøen, så jeg at det var min far.Da hadde jeg ikke sett han på to år. For de ville ikke besøke meg for de var redd for og vekk opp lengselen til min far, og bror og mine besteforeldre. Men det ble jubel da han kom inn jeg fløy om halsen på han og sa, "pappa jeg må få være med deg hjem" og det ble jeg også. Men min pleiemor ble ikke glad for at jeg skulle fare, men det var ingen vei forbi. Ja, nå var jeg alså syv år og nå ble jeg hos mine besteforeldre til jeg var tolv år. Der begynte jeg på skolen, der lærte jeg og lese og der lærte jeg sang. Men da de gikk inn i denne frimenigheten der hadde de egen skole med sine planer.Ikke brukte de sang og ikke Katekismen, ikke bibelhistorie og lite kirkens historie. Der brukte de testamentet til reliøs lærebok. Også skriving, regning, naturfag inn og utenat lesing, hoderegning og ellers det som hørte skolen til.Og det er visst at flink var vi i de fag vi lærte.Vi hadde eksamen en gang i året av prest og vanlig skolelærer. I disse fem år fra jeg var syv til jeg var tolv var både jeg og min bror hos mine besteforeldre. Min bror var hos dem (uten og flytte) til han var atten og da for han ut i livet. Min far var i disse fem år lensmanns betjent på Ramberg så vi hadde daglig kontakt med han. Da jeg var tolv år måtte jeg atter på flyttefot igjen, da til min onkel Markus Markussen som da var gift og flyttet til Stokvik og overtatt sin fars eiendom. Og det var ett trist kapittel bakfjelds, borte fra kamerater og den barnslige tilværelsen jeg da hadde opplevd i de fem år. Så måtte jeg begynne på vanlig folkeskole, hvor nesten alt ble nytt. Det var langt til skolen, femten kilometer og et høyt fjell måtte vi over. Men vi måtte jo bo på skolen i åtte dager, så vi var bare hjemme hver åttende dag så vi turvis tre uker av gangen. Ja, sånn var nå skolens forhold.Min onkel hadde et stort gårdsbruk, høying og torving og et stort fjøs, så det var ikke småtteri jeg måtte utføre. Opp klokken seks om morgenen til ti om kvelden. Det var ingen åtte timers dag. Men tiden gikk nå fra jeg var tolv år til jeg ble konfirmert. Og da jeg var seksten år forlot jeg dette gudsforlatte sted, og slik så skulle jeg forsøke og ta roret i min egen hånd. Min far var da oppad gift og flyttet til Vestvågøy, og dit reiste jeg da. Det var kjekke husbondsfolk jeg fikk. De var gårdbrukere og der var jeg på den plassen i et år. Da skiftet jeg plass til en annen gårdbruker. Lønnen var jo forferdelig liten, fem kroner måneden. Det var om og gjøre om man kunne få en femti øres pålegg, og det var jo meget. Ja det er utrolig i dag, men det er sant. Der var jeg i et halvt år, da oppdaget jeg og en venninne av meg at det var en handelsmann i Digermulen som averterte etter to piker. Det var en kokke on en mellom pike han skulle ha, og lønnen var åtte kroner måneden. Det var jo en stor lønn, vi søket plass og fikk den med en gang.Vi reiste dit om våren og ble der til november om høsten.Da reiste jeg tilbake til mine besteforeldre for og besøke dem da hadde jeg vært borte i to år, så jeg var hos dem til over nyttår det var i 1904.Jeg tok meg en ny plass hos en slektning av oss, som bodde et stykke i fra mine besteforeldre. Og der ble jeg ett år. Jeg hadde jo venner og venninner over alt, men der begynte mitt faste følge. Jeg var jo lett og alltid i godt humør. Og så i 1906 ble jeg gift med en kjekk gutt, og vi skulle da starte vårt eget bo. Det gikk jo bra, vi leide en liten leilighet i nærheten av hans foreldre. Og der bodde vi i to år. der fikk vi våres første sønn, med stor kamp kom han til verden.Da to år var gått måtte vi flytte ut fra den leiligheten, for den skulle rives og flyttes der i fra. Så ble det til at vi forpaktet et gårdsbruk av en av min mann slektninger, bakfjelds en plass som kalles Kvalvik. Der var vi i to år da kom datteren til de som eide gården og skulle overta den. Dermed måtte vi flytte for annen gang, og da flyttet vi til Stokvik, der bestefar var fra og der min onkel bodde. Tanken var at vi skulle kjøpe et stykke jord av min onkel os så skulle vi bygge der. Men så måtte vi ha kausjonist den gang for og få lån til bygging, og det fikk vi ikke til og bygge der bakfjelds og bra var det. Så måtte vi flytte for tredje gang til min manns søster. De hadde nettopp fått seg nytt hus, vi bodde i andre etasje i nesten to år. På disse årene hadde vi fått en gutt og en pike så nå var tallet steget til tre barn. Leiligheten ble nå for liten da familien vokste, så måtte vi atter forsøke og få egen bolig. Det fikk vi da det var en familie som skulle selge sitt hjem og flytte til Finnmark. Huset var jo gammelt og forfalt, men prisen var jo ikke så stor. Poenget var jo at man fikk noe for seg selv, man hadde jo ikke så mye hjelpemidler den gang.Man var glad bare det var et krypinn hvor man kunne være for seg selv.I 1912 kom barn nummer fire, det var en sønn. Og der begynte vårt strev for tilværelsen på sjø og land. Den lille plassen var jo ikke så stor. Vi hadde en ku og noen sauer, men hoved næringen måtte jo tas fra havet. Men det ble jo straks litt bedre, litt melk til barna. Med litt ull og kjøtt til mat.Sånn gikk nå årene fra 1912 til 1918 med kamp og slit. Delvis sykdom og motgang og på de årene hadde jeg født ter gutter til så tallet var steget til seks gutter og en jente. Og da kom den trange tid, da kom krigen med sin gru. Den våren i 1918 ble min mann syk grepet av den fryktelige gjest tuberkulosen, han måtte forlate båten på vei til Finnmark som syk mann og fare hjem. Og i juli samme sommeren reiste ham til Vensmoen Sanatorium, og jeg ble alene hjemme i angst og fortvilelse for hele familien. Huset var lite og trangt, ja til og med helsefarlig. Og der begynte en fortvilt kamp for en mor alene for mat og klær. Den eldste av guttene var tolv år. Til skolen hadde vi milevis og ro, mandag til skolen, lørdagen hente dem hjem. Lille julaften kom min mann hjem fra Sanatoriet, ganske frisk og så godt ut. Men betingelsen fra overlegen var at han skulle ta det med ro i to år. Ikke fryse og slite,og ikke arbeide tungt. Hva skulle han nå gjøre, ikke en times arbeid som kunne bringe noe fortjeneste en å ro på havet. Sist i februar tok han den største gutten med seg og rodde med smågarn om vinteren. Og det gikk på et vis, så det ble noen kroner til livets opphold. Så var det krig og rasjonering på alt og dyrt, så det var utrolig når vi fikk et halvt kilo margarin. Det var og dele opp i så mange deler til neste dato at det holdt til neste gang. Det var en fryktelig tid med sykdom og elendighet. Ja så kom nå våren, da fikk min mann opp litt brensel med begge de største guttenes hjelp. De var ikke store karene, det var og ta tau om trillbår armene og så over nakken til hjelp med armene. Men det gikk dette året og, men helsen ble ikke bedre. Neste vinter måtte han ta seg garnbøting for da klarte han ikke og ro fiske. Den største gutten måtte ro fiske med en annen mann. Ja den vinteren gikk nu også men om våren ble mannen min meget syk, og sengeliggende i lange tider. Ja da ble det en dobbel kamp, med fire barn på skolen måtte jeg være både første og den siste. Vinteren den 8 februar 1921 døde han i vårt elendige fattige hjem. Den siste vinteren lå han til sengs og nu var barneflokken på syv gutter og to jenter. Der satt jeg helt alene i full storm fra sørvest, en hel natt med ni sovende barn og en død mann på loftet, til det ble dag slik at vi kom til naboene og kunne fortelle det forferdelige som hadde skjedd. Ja slike dager setter merker for livet.Ja så var vi fri for far og forsørger, de to eldste guttene var kokkgutter om vinteren og om sommeren stelte de med den lille jordflekken vi hadde. Om våren samme året min mann døde, fant de ledene menn i kommunen at huset våre var helsefarlig og falleferdig. Så kjøpte de en rorbu fra fiskeværet som skulle flyttes bort og den rev de ned og satte den opp til et bolighus. Det var to gamle menn som skulle gjøre dette og det ble til at det ble satt opplagt en mur av kappelstein. Oppå den ble huset bygget av plankverk, uten bordkledning. Huset var ikke mer en halvferdig da vi flyttet inn. Det som var igjen skulle ordnes når det ble sommer. det var en forferdelig værhard plass vi hadde bygget på, så når det var som verst med uvær skaket huset så vi viste ikke når tid vinden for avgårde med det.Men dagene og månene gikk nu i to år og jeg slet en fortvilt kamp for og holde barneflokken omkring meg. Men så den 25 januar 1925 kom den store redseldagen på nytt, orkan fra nordvest raste over hele Lofoten. Den tok huset, fjøset og naustet, på to timer var alt øde. Heldigvis kom vi oss ut i siste øyeblikk før huset ble tatt, vi måtte flykte ut med det vi gikk og sto i under en stor stein. Der lå jeg med åtte barn i ter timer til det kom hjelp fra naboer som tok oss til seg. Og der begynte en fryktelig historie, hvor i all verden skulle vi gjøre av oss dagen etter huset var tatt. Da stormen raste som verst tenkte jeg i all min fortvileste at jeg skulle gå ned i ruinene for og se om det fantes noe tilbake. Da var jeg så nær fortvilelsen rand at hadde ikke barna stoppet meg tror jeg at det har gått galt. Men Gud skal ha takk han styrte mine nerver den gang og.Tømmeret av huset lå smadret i fjæren , mens taket, innbo, klær og alt som var i huset lå i fjæren på den andre siden av fjorden. I krattskogen hang filler av vårt innbo.Det ble ordnet slik at og jeg skulle få bo over vinteren på et loft hos min svigermor som bodde i nærheten. Og hva skulle vi starte med, vi fikk låne et bord av min svigerinne og til stoler fikk vi seks margarinkasser. Sengeklær fikk vi litt her og litt der, så det var bare og plassere seg i hver sin krå med gulvet som seng. Ja det var en forferdelig tid, med gleden over at jeg hadde barna i god behold var størst av alt. I 1938 reiste min yngste datter som var seksten år til Narvik og tok seg plass og om våren 1939 kom hun tilbake og da var hun syk. Da hadde hun også fått den forferdelig sykdommen som hennes far døde av. I 1940 brøt det ut krig med sult og elendighet og da ble min datter sendt til et pleiehjem og der var ho i fire år til ho døde. I 1943 ble min sønn nummer fire syk, han hadde båt selv og rodde fisket sammen med tre av sine brødre. Det var et slit med lite mat og dårlige klær og de var på havet både sent og tidlig. Nu ble den tredje av mitt hjem syk av samme sykdom, han ble sent til sanatorium. Han var gift og hadde en liten jente. Ja dette ble fryktelig og tenke på skulle barna mine dø i en så ung alder, som sin far han var jo bare trettiseks da han døde. Men sønnen min sluttet på havet, han kjøpte seg et gårdsbruk og skulle forsøke seg på land som bonde. Tretten år etter døde han, så nu var tre av min familie borte. I 1944 kjøpte min sønn nummer fem og den yngste som var tyve år et gårdsbruk på Vestvågøy det var det første hjem vi fikk siden i 1925 da vi mistet vårt første hjem. På disse år hadde vi flyttet sju ganger fra forskjellige hus. Gud skal vite at det var ikke greit mange ganger og få det til og holde sammen. Men barna slet jeg for og motet sviktet heller ikke og det var jo det største av alt. På Vestvågøy bodde vi sammen i seks år. Da ble det for trangt for to familier, så jeg og min yngste sønn som da ikke var gift reiste til Vesterålen. Der fikk jeg meg jobb som vaktmester på en skole og han tok annet arbeid. I 1956 da jeg var sytti år giftet min yngste sønn seg, og da overtok han min jobb. Da leide jeg et par rom og bodde der i to år atter alene. I 1968 flyttet jeg til Stokmarknes til en svigebror av meg som hadde vært enkemann i to år, for og stelle for han. Nu er det åtte år siden jeg fikk den velsignet trygden og det har jo blitt et herlig liv. Velsignet være de myndighetene som fikk i stand den hjelp for oss gamle. Når jeg ser på hvordan det er i dag ordnet både for barna, voksne og de gamle så er det en stor herlighet og få leve. Ja siden jeg var sytti år og til i dag, jeg er syttiåtte har det hvert en rolig tid for det daglige utkomme, og det jeg må mest takke for er at helsen har holdt i alle år. Med mange skrøpeligheter og alle sorger og bekymringer og alle de våkne netter med tårer og omsorg for mine til i dag. Nu den første februar 1965 mistet jeg atter en sønn, han døde plutselig av hjerneblødning. Så nu har jeg tre av mine barn på en kirkegård og jeg er igjen. Ja Gud skal ha takk for han har hjulpet meg i gjennom all nød og nu lakker det vel mot slutten.

  
  

• Kilder

  [S72] Gregersen Web Site, Alf Gregersen, [Privat] Gregersen (Troverdighet: 3), 16 Jul 2011. Lagt til ved å bekrefte et Smart Match treff